AVVISER DU ANDRE? AVVISER DU DEG SELV?

Prøver du å løse problemet istedenfor å lytte og støtte den andre gjennom prosessen? Gir du råd man ikke har bedt om? Prøver du å skifte andres perspektiv, fra for eksempel smerte til takknemlighet? Fra sorg til glede? Pleier du å si «det er i hvert fall ikke...», «det kunne vært verre», «fokuser på det positive» eller «du trenger ikke å føle sånn, eller tenke på det»? Å bli avvist i følelsene sine legger kun ekstra vekt til byrden mennesket i smerte, allerede bærer, likevel er det slik vi ofte møter hverandre. Vi møter andre, slik vi møter oss selv, og har vi ikke lært hvordan romme og validere egne følelser, så evner vi heller ikke gjøre det for andre. Vår avvisning av andre, avslører vår avvisning av oss selv. Det er vanligvis ikke råd eller perspektiv man trenger når man lider, men å bli sett, hørt, forstått og anerkjent. Hva om vi kan la andre få føle følelsene sine, uten at vi prøver å snakke de ut av det? Undertrykte og oversette følelser skaper enda større lidelse på sikt, likevel oppfordrer vi hverandre til å flytte fokus vekk fra det såkalt ‘negative’ over til det ‘positive’. Vi oppfordrer hverandre til å avvise egne følelser. Hva om vi forstår at den eneste måten å komme seg gjennom vanskelige situasjoner, på sunt vis, er å faktisk kjenne på det som kommer, i selskap av trygg støtte? Å stå i, og ta inn, kjenne på, holde og romme følelsene våre- alle følelsene våre, også de følelsene som vi har stemplet som negative, er den eneste veien til heling. Dessuten, å bli fortalt at man ikke trenger å ha det vondt, gjør ikke at man får det mindre vondt. Tvert imot.