Det autonome nervesystemet — TRINE KRISTIANSEN

Stressresponsen vår kalt ‘kjemp eller flykt’, er et resultat av evolusjonen. Denne responsen gjorde våre forfedre i stand til å overleve i naturen - hvor de måtte kjempe eller flykte fra farlige rovdyr. Det var her livsnødvendig med et alarmberedskap som kunne få oss til å mobilisere kroppen raskt til å være i stand til å sloss eller til å løpe for livet.

Når vi oppfatter en livstruende situasjon, reagerer vi momentant og velger en av to grunnleggende overlevelsesstrategier, å kjempe eller å flykte. Forestill deg at du er ute på jakt og matsanking i en jungel i forhistorisk tid, og med ett hører du en tiger snerre høyt. Når du hører denne lyden, reagerer kroppens limbiske system (det som kontrollerer emosjoner, adferd, hukommelse og luktesans) øyeblikkelig gjennom det autonome nervesystemet, som er et komplekst nettverk av endokrine kjertler som automatisk regulerer hormonproduksjonen og stoffskiftet. Det autonome nervesystemet utfører også funksjoner som ubevisst fukting av leppene, vedvarende blunking, nysing og andre funksjoner som du vanligvis utfører automatisk, uten bevisst oppmerksomhet.

Vi deler det autonome nervesystemet inn i det parasympatiske og det sympatiske, hvor parasympatikus roer ned, mens sympatikus iverksetter kjemp eller flykt responsen.

Idet du hører tigeren, skynder det sympatiske nervesystemet seg å forberede deg på å takle det som blir oppfattet som en trussel mot din sikkerhet. Deretter iverksetter det en lynaksjon slik at du vil ha større sjanser for å overleve. Først begynner du å svette- for hvis det ender med at du kjemper eller flykter, vil du sannsynligvis bli overopphetet, og den raskeste måten å få temperaturen din til å gå ned på er gjennom automatisk svetting.

Deretter utløser hormonene dine en rekke prosesser i stoffskiftet som hjelper deg med å håndtere en plutselig fare. Binyrene skiller ut adrenalin og andre hormoner som gjør at du puster fortere, hjertet slår raskere og blodtrykket stiger. På den måten får du mer oksygenrikt blod til hjernen og til de musklene som må til for å slåss med tigeren, eller for å flykte. Alt dette skjer før du har rukket å føre en intellektuell samtale med deg selv om den overhengende faren. Det spiller ingen rolle om trusselen er reel eller innbilt - hvis det limbiske systemet oppfatter den som en trussel, vil du automatisk reagere i løpet av sekunder som om den skulle være reell.

Energinivået ditt stiger voldsomt, når stresshormonene adrenalin og kortisol flommer ut i blodstrømmen. Samtidig utskiller bukspyttkjertelen et hormon som kalles glukagon, og som øyeblikkelig får blodsukkeret til å stige med et sukkerkick som svarer til at du skulle spise flere sjokoladeplater på en gang. Samtidig med at alle disse fysiologiske forandringene finner sted, blir sansene dine skjerpet, hjertet begynner å hamre, og alle distraksjoner, smerter, tanker og indre samtaler forsvinner fra bevisstheten idet konsentrasjonen samles om ett eneste mål: overlevelse.

Hjernen begynner samtidig å sende beskjeder rundt om til kroppen: “vi har ikke behov for å tenke på vekst” og dermed blir produksjonen av veksthormoner stanset. “Vi trenger ikke å tenke på sex og reproduksjon” og dermed synker nivået av kjønnshormoner. “Vi har avgjort ikke behov for å tenke på å bekjempe bakterier akkurat nå” og dermed undertrykkes immunsystemet ditt. Blodstrømmen til kroppens største organ (huden) reduseres også. “Vi prioriterer ikke fordøyelse akkurat nå” og blodet i fordøyelsessystemet forflytter seg til armer og ben så du lettere kan kjempe eller løpe.

Blodplatene begynner også å svulme opp og blir med klebrige, ettersom hjernen og kroppen din vet at du forbereder deg på å bekjempe en livstruende fare der ute, så blodet forbereder seg på å koagulere i tilfelle du skulle bli såret.

Hvis vi spoler fremover i tid, til dagen i dag, så er det ikke særlig mange tigre å se der ute. Med mindre du forsvarer landet ditt i en krigssone eller arbeider med noe som kan være livstruende, er det faktisk sjelden noe daglig behov for at vi skal aktivere denne kjemp eller flykt responsen. I et land som Norge, hvor vi ikke er forfulgt eller truet, hvor vi ikke mangler mat og tak over hodet, så befinner vi oss likevel store deler av livet i denne nedbrytende stressresponsen. Vi stresser vi ikke fordi vi må kjempe eller flykte for å overleve, men fordi vi hele tiden skal nå og oppnå for mye, forholde oss til vanskelige relasjoner, spiser feil mat, sover for lite, og er for lite fysiske aktive. Når kroppen oppdager stress, uavhengig om om det er faktiske trusler og farer, eller ikke, setter den alle disse fysiologiske og metabolske responser i aksjon for å tilpasse seg.

“De fleste av oss vet at stress ikke er bra, men mange er kanskje ikke klar over hva som faktisk skjer i kroppen under stress- og hvor skadelig dette er.”

At vi i dag opplever en svært farlig situasjon på vei til matbutikken, er høyst usannsynlig, og derfor vil ikke en ”fight or flight” situasjon oppstå slik som i fortiden. I dag har vi en annen type stress, og det er ofte ingen klar begynnelse eller slutt. Dagens stress er ofte kronisk og mange opplever et jevnt og høyt stressnivå gjennom hele dagen, hele uken og til og med hele året.

Det sympatiske nervesystemet

Kjemp eller flykt responsen. Nedbrytende virkning på kroppen.

økt puls

en økning i blodtrykket og en påkjenning på hjertet

en økning i mengden stresshormoner (adrenalin og kortisol)
en økning i blodsukkeret
en nedgang i blodomløpet, særlig til fordøyelsesorganene
nedgang i produksjon av vekst og kjønnshormoner
undertrykkelse av immunforsvaret
økning i klebrighet og oppsvulming av blodplatene

Det parasympatiske nervesystemtet

Hvile og fordøyelses responsen. Oppbyggende virkning på kroppen.

I den parasympatiske delen av nervesystemet befinner vi oss i en rolig, mottakelig sinnstilstand som lett tar inn inntrykk og innsikt. Helbredelse, restitusjon og reparasjon forekommer KUN når vi er parasympatikus, og er derfor nødvendig for god helse. I den parasympatiske delen av nervesystemet får vi mindre pupiller, mindre oksygenbehov (bronkiene drar seg sammen), hjertefrekvensen går ned, blodtrykket går ned og væskebalansen i kroppen balanseres. Det motsatte av hva som skjer når vi befinner oss i den sympatiske delen av nervesystemet. For god hormonhelse, som igjen er nødvendig for generelt god helse, så er også en stimulering av det parasympatiske nervesystemet helt nødvendig. Hormonproduksjonen vår svekkes veldig, ved stress, og resultatet er raskt hormonelle ubalanser.